Chengdu

Vi liker Kina mer og mer jo lenger sør vi kommer. Forurensingen er ikke like intens og vi aner at temperaturene stiger litt for hvert steg vi tar sørover. Etter en finfin togtur fra Xián, ankom vi Chengdu. Planene for Sìchuanprovinsen var store: Vi skulle bestige fjell, besøke nasjonalparker, dra på fjelltur med hester, kanskje til og med besøke Tibet.

Dessverre blir ikke ting alltid helt som planlagt. Allerede før ankomst begynte Chris å slite med snue og hås krås. Selv skyldte hun på ettervirkninger fra forurensingen lenger nord. Ola hadde derfor kvelden for seg selv, og gjorde seg som hør og bør bedre kjent med byens natteliv. Det var en rimelig inspirert type som kom hjem på morgenen. Etter dette besøket blir en nattklubb aldri det samme igjen.

Helt vanlig

Jau

Dagen etter var ikke like fantastisk, og det passet fint at begge var på ca. samme nivå når det gjaldt formkurve. På grunn av dette ble våre grandiose planer kraftig nedjustert. Vi valgte derfor heller å ta turen til Giant Panda Research Center. Ettersom det naturlige habitatet til pandaen stort sett er borte (bortsett fra et par steder i Sìchuanprovinsen), bor de fleste her. De er også noen veldig late dyr, noe som medfører at de ikke gidder å parre seg. Dette hjelper ikke akkurat til med å få dem av listen over truede dyrearter. Derfor jobbes det iherdig med å få dyrene til å gjøre nettopp dette. Senteret var for øvrig en fin opplevelse. Dyrevelferden var ivaretatt, og det kunne se ut som om de hadde flere rettigheter enn mange kinesere har. Store flotte arealer, fine hus (sikkert med air condition) og masse fersk fin mat. De bruker 16 av døgnets 24 timer på å spise, og beveger seg svært lite. De er helt ekstremt søte, og man får virkelig lyst til å hoppe over gjerdet å ta med seg en kosebamse hjem. De er dessuten nærsynte, så de lå helt uanfektet og gomset bambusen sin, uten at de kunne se oss.

Red panda

Høgg

Fiss

En dag gikk også med til å utforske Chengdu og Peoples Park. Her ruller damer ut røde løpere og leker de er modeller. En mann brukte sopelime som gitar og det var en haug med dansegrupper, operasangere og andre ”musikere” som ville vise hva de kunne. Det finnes ingen jantelov eller blyghet overhodet. Herlig befriende og latterfremkallende.

Parklife

I am the dancing queen

Everyday life

Hei, mitt navn er Mao

Chengdu er også knutepunktet for å reise vestover mot Tibet. Dette var noe vi hadde veldig lyst til å gjøre, men dessverre er Tibet stengt for alle utenlandske turister for øyeblikket. Vi ble litt miniskuffa, men trøstet oss med at vi tross alt skal til Bhutan i mai. Som et lite plaster på såret bestemte vi oss likevel for å besøke det tibetanske nabolaget i Chengdu. Vi visste litt om forholdet mellom kineserne og tibetanerne, men ikke stort mer enn at det er anstrengt og at de kinesiske myndighetene ikke akkurat er kjent for å dele ut gavepakker til det tibetanske folk. Vi hadde også hørt at det hadde pågått demonstrasjoner i andre deler av Sìchuan, hvor studenter hadde satt fyr på seg selv i protest. Likevel var ikke forberedt på synet som møtte oss i det tibetanske nabolaget. Ved inngangen til området var det plassert pansrede politibusser og tungt bevæpnede politimenn. Langs gatene var det plassert politibiler med tjue meters mellomrom, samtidig som betjentene patruljerte fortauene. Stemningen var trykkende. Vi trodde vi først var paranoide da vi ble iakttatt, men det tok ikke lang tid før vi skjønte at politibilen som rullet sakte på den andre siden av gaten, fulgte etter oss. Vi søkte nærmeste utgang, men ikke lenger etter var veien blokkert og vi var plutselig omringet av seks bevæpnede politimenn. De kunne ikke et kvekk engelsk, men vi skjønte fort at det var kameraet vårt de var ute etter. Det ble sent på rundgang mellom betjentene, og hvert eneste bilde hvor politiets nærvær kunne dokumenteres, ble slettet. De andre kunne vi beholde. Vi pustet lettet ut over at de ikke tok minnekortet eller kameraet. Politimennene virket ikke truende ovenfor oss, men det var tydelig at deres tilstedeværelse i det tibetanske området ikke skulle offentliggjøres. Tonen hadde nok vært annerledes hvis vi hadde vært vitne til et opprør eller demonstrasjon. Det er tydelig at de politiske interessene til tibetanerne kveles med jernhånd.

Eneste bildet vi fikk beholde

Dagene i Chengdu fløy, og vi koste oss med det sìchuanske kjøkken og våre medgjester på hostelet. Maten her sies å være den sterkeste i hele Kina, vi vet ikke helt om vi er enige, men fantastisk er den. Vi har spist masse nudler, dumplings, hot pot, grillspyd og grilla fisk, alt dynka i groteske mengder med tørka chili og sìchuanpepper. Alt koster ingenting og smaker nødelig.

Hot pot

Den svekkede fysiske formen som fulgte oss, gjorde at vi avstod fra de helt store fysiske prøvelsene. Fjellturen ble derfor avlyst, det samme gjorde turen med hester og turen til nasjonalparken. Det sørvestlige Kina – Yunnanprovinsen – lokker oss med storstilt natur, gode turmuligheter og varmere klima. Så i stedet for å vente på at formen blir bedre i Chengdu, drar vi heller sørover til Kunming, for utforske denne provinsen. Avstandene i Kina er enorme, så vi har derfor bestemt oss for å konsentrere oss om dette området, som også ligger gunstig til for å kryssa grensa til Laos, når den tid nærmer seg. Vi gleder oss til å gå med flipflops.

I Chengdu bodde vi på Sim’s Cozy Garden Hostel (http://www.gogosc.com/en.asp). Et fantastisk sted. Det var billig, rent og koselig, vi fikk til og med gratis oppgradring av rommet. Personalet var også enestående. Anbefales.

Sim's

Nå venter en nitten timers togtur til Kunming. Der er det varmt, noe vi ikke har vært bortskjemt med på denne turen så langt.

Peace and love, Ola & Chris.