Luang Prabang

I en båt der hver millimeter av plass ikke gikk til spille, satte vi kursen mot Luang Prabang. Vi var heldige å få et par av bussetene som sporadisk var montert i båten, noe vi satte pris på etterhvert som vi så maskinrommet ble mer og mer stappet. Akkurat på minuttet "Laotime", dvs 2,5 time forsinket, kastet vi los. Mens vi sakte tøffet nedover Mekongelven, som splitter Thailand og Laos i to, var vi vitne til et vakkert skue. Vannbøfler som avkjølte seg i vannkaten. Fiskere, rovfugler og barn som lekte, tidvis omkranset av stupbratte klipper og små landsbyer. 

Skuta

Vi gikk i land og tilbringte en natt i Pak Beng, før vi fortsatte på dag to av båtetappen. Vi var ganske fornøyde av båtlivet da vi kom frem til Luang Prabang, en herlig by - som minnet litt om landet "Syden" kanskje? Det var i allefall det stedet vi har sett mest vestlige turister så langt på turen. I Luang Prabang slappet vi av i 5 dager, ble litt på overtid på grunn av sykdom. Her spiste vi deilig mat, drakk nydelig kaffe, testet bakervarer, drakk Beerlao og fruktshakes fra himmelen.

Lao papaya salat.

Buffet. Spis så mye du orker for 7,- nok

Selv om Luang Prabang går for å være en storby i Laos målestokk, er den veldig bobo. Og som alt annet i Laos - livet går i rolige rytmer. Vi ble smittet av denne vibben. Vi skrev kort, ruslet på markedet, shoppet litt sommerklær og tok livet med knusende ro. I mens Chris skrev på masteroppgaven, gikk Ola og fikk massasje, opptil flere ganger. 

Storbyliv

Vaklevoren bambusbro

Nattmarked

By night

Luang Prabang har så mye som 33 templer og står på Unescos verdensarvliste. Med sin unike blanding av tradisjonell og kolonial arkitektur, er det å bare rusle rundt et fint tidsfordriv. Munkenes tilstedeværelse er så godt som overalt, og deres musikkritualer er en opplevelse. 

Utenfor bykjernen ligger Kuang Si Waterfall. Vi tuk tuket dit den ene dagen, og fant et smykke av en foss. 

Den siste kvelden i Luang Prabang deltok vi på kokkekurs. Her lærte vi noen typiske Laosretter. Maten er enkel og rask og lage, og de bruker lite fett og olje i maten. Sjefskokken lagde først 6 retter, så skule vi deretter velge 2 som vi skulle lage selv. Vi lagde fiskesuppe og en kylling og svinerett i curry.

Her forberedes damping av "sticky rice"

Over gjennomsnittet interessert elev

Ikke for å skryte, men det ble sabla godt om vi kan si det selv. Dessuen fikk vi med en kokebok, så nå kan dere hjemme glede dere. Nå går turen tilbake til skogs. Vi drar til Phonsavan for å trekke i det mest bombede området noensinne i historien, samt se på noen krukker som er over 2500 år gamle, og som ingen vet historien bak. Vi gleder oss.

Smask fra O&C.

Huay Xai

Vi dro til Huay Xai fordi det er utgangspunktet for "The Gibbon Experience"(http://www.gibbonexperience.org/index.php). Byen ligger klint inntil Mekongelven, med Thailand på den andre siden. Den bærer derfor preg av å være nettopp en grenseby. Men siden Laos feiret nyttår akkurat på denne tiden, ble det mildt sagt et vått og festlig møte med Huay Xai. Her var det like så greit å bare joine feiringen, og vi hadde tidenes morsomste vannkrig. Vannslanger, auser, vannpistoler, bøtter, kopper og kar ble brukt. Ingen slapp tørrskodd forbi vår hær. De lokale tok oss under vingene sine og matet oss med høneføtter og Beerlao til vi ble veldig glade. En flott oppladning til de tre dagene vi skulle tilbringe i Bokeo naturreservat.

Gibbon Experience er et prosjekt med mål om å verne om Bokeo naturreservat og de utrydningstruede gibbonapene som huser reservatet. Pengene turistene betaler for å være med på denne opplevelsen, blir reinvestert til å bevare skogen. Dette dreier seg om å gi landsbybeboerne rundt reservatet andre inntektskiler enn ulovlig jakt på truede arter, brenning og hogst av skogen, samt drive med opplysningsarbeid. At man kan bo i trehytter høyt oppi trærne og kjøre på zip lines mellom tretoppene, samtidig som man støtter en god sak, er verdens beste kinderegg.  

Nettverket av zip lines strakk seg over et stort området. Noen var opp til flere hundre meter lange, og 60 meter over bakken. Dette var vanvittig kult. Adrenalinet pupmet og inni hodet repeterer man: "Joda, dette går fint. Bare å stole på utstyret".

Når vi ikke lekte Tarzan, tilbrakte vi tid på å trekke rundt i området, eller henge i trehyttene. 

Vårt hjem

Utsikten herfra var utrolig vakker. Under er utiskten fra dusjen. Åja!

Vi var ikke alene i hyttene. Det kom også rotter på besøk hver kveld for å se om det var no´ restemat. De var søte da vi snakket om "Rottatouile" og de slikket godteripapiret rent for sukker. De var ikke fullt like søte da de kom opp i sengene våre da vi hadde lagt oss. Vi ble litt "jumpy" kan man si. Men til tross for rotter som skapte litt urolig nattesøvn stod vi opp 05:20 begge dagene, i håp om å se de sjeldne apene - noe vi også gjorde. Lydene i jungelen er som en konstant og vakker symfoni, som endrer seg i takt med solen. Når Gibbonapene entrer orkesteret tidlig på morgenen, er dette en ubeskrivelig musikkopplevelse. Siden vi ikke har zoom på kameraet var det umulig å fange et bilde av apene. Men her er en video med sangen:

Etter denne opplevelsen, gikk vi lykkelige tilbake til trehytta. Ola tok med frokosten på veien, og demonstrerer her hvordan kvinnene i Laos bærer med nakkemusklene.  

Dette har utvilsomt også vært et stort høydepunkt (bokstavelig talt) på turen. Lydene, luktene og inntrykkene fra dette reservatet var noe helt spesielt og vi anbefaler turen på det sterkeste. 

Nå bærer det til Laos' tidligere hovestad, Luang Prabang, i en todagers båttur på Mekongelven. 

Låvv O&C

Luang Namtha

Nytt land nye muligheter. Endelig har vi ankommet Laos, et land vi har sett frem til å besøke. Siden vår japanske kokkekniv har bydd på endel bry når det gjelder sikkerhetskontroller på Kinas togstasjoner, samt at vi heller ikke fikk lov til å sende den hjem pr post, var vi litt mininervøse for om den ville gi oss problemer ved grenseovergangen til Laos. Så feil kan man ta, kniven sklidde rett igjennom kontrollen, uten at noen hevet et øyebryn. Velkommen til Laos.

Første naturlige stoppested var Luang Namtha. Dette er en by nær grensen til Kina, og også et helt fantastisk utgangspunkt for noe av den beste jungeltrekkingen Laos kan tilby. Første dag i Luang Namtha leide vi scooter og suste rundt på besøk til små landsbyer, en foss med yndet badeplass og et tempel. Chris iført en flott barbie hjelm, mens hodemålet til Ola var litt utenfor standarden på hva som kunne tilbys på hjelmfronten.

Den påfølgende tredagers jungelturen vi hadde i Nam Ha NPA ble så langt en av reisens største høydepunkt. Vi var en gruppe på fem, som sammen med fire lokale personer utforsket skogen og det den hadde å by på. Før vi dro fra sivilisasjonen var vi innom markedet i Luang Namtha og handlet ris og basisvarer.

Vi startet fra en liten landsby som lå inntil skoggrensen, og to av dens beboerne skulle være med oss på turen. Dette er en del av avtalen som mange trekkingbyråer i Laos opererer med. For å bevare naturen, blir landsbybeboere en del av de ansatte, og en rettferdig andel av beløpet går rett til landsbyen. Dette for å hindre at ikke alt av skog blir gummitrær eller risplantasjer.

Enkelt redskap for maling av korn

Vasking av griseinnvoller

Elven Nam Tha, som vi krysset i verdens smaleste og laveste kanoer.

Det var ingen vits i å hvile på laurbærene, så vi startet likeså godt første dag med åtte timer trekk på smale gjengrodde stier. Underveis møtte vi på en fisker som vi kjøpte fiskegarn av, plukket sopp, røtter og bambusskudd, som Nja og Dye fra landsbyen lagde herlig munngodt av.

Fishermans friend

Flinke Nja.

I Laos spiser de sticky ris, en ristype som er dampet, til hvert måltid. Man knar små baller av risen som dyppes i de andre tilhørende rettene. Vi spiser med hendene, og å spørre om spisepinner blir visstnok sett på som en fornærmelse.

Denne turen bidro også til å ta oss ganske langt utenfor den vante komfortsonen. Chris fikk dessuten bekreftet at mange blodigler som sugde seg mette på hennes bekostning – førte til et aldri så lite minihysteria. De ble rolig fjernet med en skitten machete, og sånn gikk no dagan. Da vi kom frem til bambushytta som vi skulle innkvarteres i, fisket Ola og Sun middagen, mens vi andre tok oss et bad i elva.

Første natts bambushytte

Siden vi kun hadde en silkelakenpose rett på tregulvet, ble det litt ”grælete” ut på natta, men vi blundet noen få timer. Lydene, luktene og stjernehimmelen fra denne kvelden er kapslet på et sikkert sted i hjernen, og går forhåpentligvis aldri i glemmeboka.

Vi stod opp med sola neste dag. Dette ble den mest spennende og hardeste dagen på den fysiske fronten. Det hele krydret med et tordenvær som lagde store hopp på spenningskurven. Blaute som katter kom vi fram til bambushytta vi skulle tilbringe natten i. Den lå flott plassert midt i et stort vepsebol. Det er rart hvor tilpasningsdyktig man er, og vi kunne ikke brydd oss mindre. Nja kokte vann som smakte bål, lagde en herlig middag med dagens fangst fra skogen og vi sovnet kanskje rundt klokka ni. Det skal tilføyes at nesten alt vi brukte av redskaper ble lagd av bambus eller annet fra naturen. Maten ble kokt på bål i bambusrør, servert i bambusrør, tallerkene var bananblader og skjeer til suppe ble selvfølgelig også laget av blader. Vi tygde planter som ga oss c vitamin, lærte om urtemedisin og fiskemetoder hvor man jagde fisk eller drepte den ved å putte giftige blader i vannet.

Fiss

Dette har vært en utrolig spennende opplevelse. Ikke minst er det en tankevekker å leve så tett på regnskogen og se kunnskapsnivået og evnene om naturen som de lokale sitter på. Der de smidig og uanfektet spratt bortover stiene i flip flop, må vi til sammenlikning ha sett ganske keitete ut. Når det gjelder økoturisme i Laos var vi usikre på i hvilken grad dette faktisk gagnet de fattige små landsbyene, som er en del av programmet.  Selv om de er nøye på å ha små grupper og få turer, visste vi ikke hva de lokale faktisk syntes om dette (siden vi ikke kunne kommunisere direkte med dem). Vi var så heldig å tilfeldigvis møte  en tysk sosialantropolog i Luang Namtha, som bodde i landsbyen hvor Nja og Dye kom fra. Hun var veldig positiv til trekkingprosjektene, og sa at siden det drives i svært liten skala, er det til nå kun positive ringvirkninger. De får en rettferdig andel penger, og Nja og Dye får ok lønn. Vi håper at det fortsetter sånn, slik at skogen bevares og landsbyen kan klare seg økonomisk. Siden vi elsker skævv, drar vi nå videre til Huay Xai, for mer jungeltrekking. Denne gangen får vi forhåpentligvis sett gibbons.

Sabbaidi Ola & Chris

Jinghong

Jinghong var siste stoppested i Kina. Byen ligger sør i Yunnanprovinsen og er også kalt Xishuangbanna, eller bare Banna. Området huser Kinas eneste jungel og størsteparten av Kinas wildlife. Jinghong fremstår som en moderne by, med mye butikker og damer med whitened skin. Mekongelven renner sakte gjennom byen, og svalene danser frydfullt i lufta. Vi var her i fire avslappende dager og hadde et hyggelig møte med "roomservice" dag to klokka 7 om morgenen, som viste seg å være Rasmus og Simon som ankom fra Dali. Vi har spist mengder med nydelige dumplings, grillspyd, stekte nudler og eksotiske frukt. Drukket mye øl og hatt blodseriøse gamblingkvelder med et jødisk kortspill. 

En dag dro vi ut på jungeltrekking. Overveldende vakker natur, og planter som ga oss Avatarassosiasjoner. Dessuten fant vi en frukt som er en av de beste vil har smakt, men som dessverre har gått i glemmeboka når det gjelder navn.

Gummitre

Vår lokale guide

I Jinghong bodde vi på North Bank Youth Hostel. Et veldig bra sted med verdens mest ineffektive og uprofesjonelle stab. Vi ventet 7 timer på å få et rom, 100% av kommunikasjonen ble misforstått og de kunne ikke gi noen form for info om byen, men vi koste oss lell. Dessuten hadde de faktisk verdens kuleste hund, som vi tok med oss. Neida, joda, eller?

Neste busstur tar oss over grensen til Laos, hurra!

Siste Kinaklem, Ola & Chris.