Kyoto fremstår mer laidback og mindre gjennomorganisert enn Tokyo. Selvfølgelig savnet vi rulletrapper overalt, men vi overlevde utfordringen. Da vi kom på stasjonen ble vi varmt tatt i mot av en tannløs, hjemløs og noget skruppelløs liten dame. Hun hjalp oss å trykke på knappen for å få t-bane billett inn til byen. Dette skulle vise seg å være en kostbar tjeneste, noe vi ristet forsiktig på hodet over. Reaksjonen til vår lille hjelper vakte mildt sagt en del oppmerksomhet inne på stasjonen. Hun vrengte paraplyen sin i bakken, sparket den rundt og hylte høyt som et trassig barn. Vi skvatt sammen og løp bort til henne med en håndfull yen. Men nå var det for sent og hun skrek og hulket enda høyere. Vi fikk konstatert vår naivitet og gikk slukøret for å rekke banen inn til byen.
Første måltid i Kyoto var et sted der sushibitene sakte passerte og vi kunne grabbe de som så best/værst ut. Musashi sushi er virkelig et sted å anbefale hvis man skal spise rullebåndsushi. Her fikk vi dessuten prøvd Fugu, en fisk som sushikokkene trenger 7 års utdannelse for å tilberede og som er nøye kontrollert av japanske myndigheter. Fisken var god, vi begynte å hoste litt etterpå, men vi overlevde dette også.
 |
| Fugu - dødsgod (på ekte) |
Den mest eksotiske biten var babyblekksprut. Dette ble en veldig konkret bit, seig og god. På dette stedet kan du spise til du ”skjæms”. Noe vi gjorde etter hvert som tallerkenstabelen vår raget høyt over rullebåndet. Sushi blir ikke det samme igjen. Sorry, Sushihuset på Carl Berner!
 |
| Blukksprett |
Neste dag startet også i det kulinariske hjørnet. Kyoto har et enormt utendørs marked som rekker så langt øyet kan se. Her har de alt av tradisjonelle og utradisjonelle japanske ingredienser og retter. Japanerne er rause med smaksprøver og vi mumset oss gatelangs.
 |
| Pickles - Japan style |
Det japanske godteriet er verdt et kapittel for seg selv. Det er så vakkert og kreativt at man ikke vet om det er smykker, edelstener eller noe annet rart man ser på. Riktignok smaker det litt vondt, men godt.
 |
| Willy Wonka |
Denne matsafarien endte med et innkjøp av en japansk kokkekniv. Dette skulle være Kyotos beste knivbutikk og vi tviler ikke. Kjøpet ble gjennomført med andektighet og den største verdighet. Dessuten fikk vi gravert inn de japanske tegnene for navnene våre (håper vi) i knivbladet. Dette ble rene seremonien og vi er svært fornøyde med turens første souvenir.
 |
| Knivkvessing |
Siden store deler av Japans kulturarv ligger i Kyoto, var det ikke tid til å kjede seg. Med 2000 templer og hellige shintobygninger, er det lett å blande korta. Vi kokte det ned til å konsentrere oss om de mest kjente og spektakulære severdighetene. Og spektakulært ble det. Selv om vi har tatt bilder, er det umulig å se for seg hvor mektig, storslagne og vakre disse bygningene, og ikke minst hagene rundt dem er. Dette må bare oppleves. Første tempelet vi så heter Tenryu-ji. Tempelet og hagen rundt var magisk.
 |
| Tenryu-ji |
 |
| Tenryu-ji |
 |
| Fiss |
I dette området kunne vi også gå i Sagano bambusskog. Blutiful!
Alt dette vakre lå i et område som heter Arashiyama. En nydelig liten del av Kyoto. Her suste vi rundt på sykler, pustet inn frisk luft og samlet opp estetiske inntrykk.
Siden vi nå føler at vi har ris og sake i årene, dro vi samme kveld til Fushimi-inari Taisha. Dette er et helt kompleks med hellige bygninger dedikert til nettopp gudene av ris og sake. En sti innrammet med tusenvis av røde porter slynger seg 4 km opp i fjellet. Vi ankom etter mørkets frembrudd og lyden av ”jungel” utenfor portene var veldig spennende. Det ble etter hvert så spennende, at vi valgte en rask retrett.
Vi er som skjæra og elsker det som skinner, siste tempel på listen ble dermed Kinkaku-ji – gulltempelet. Dette er et av de mest besøkt templene i Japan, men siden vi er så ”lure” og legger turen til vinterhalvåret, slipper vi mye mennesker hvor enn vi går.
 |
| Kinkaku-ji |
Det fiffige var at vi møtte en gjeng zen buddhister denne dagen. Dette var eksotisk for oss, dermed skvatt vi litt da den ene buddhisten kom bort og lurte på om vi kunne stille opp på bilder sammen med dem. Vi var ikke snaue om å gi vårt kamera til fotografen også.
Her var hagen også utrolig vakker og fremstår som den har gjort i århundrer. Kanskje ikke så rart det ser flott ut, da tettheten av ansatte til å klippe, koste, rake, pusse og gnukke er stor.
Gion er et område i Kyoto hvor mye av kulturlivet foregår. Vi dro opp hit og særlig Chris ønsket svært gjerne å møte på en Geisha. Ønsket ble dessverre ikke oppfylt, men det var en fin tur lell.
Dessuten falt vi for denne lille storkefuglen som satt utenfor et restaurantkjøkken og tittet inn, i vente på en liten godbit.
Godbiter er det flust av i Kyoto. Uansett hva og hvor vi spiser, er det god kvalitet. Siste kvelden tenkte vi å klaske til med en 7-retter på "Grotto", kjent for å servere mange småretter fra det japanske kjøkken. Vi fikk sitte på barkrakker ved kjøkkenet og det var en opplevelse å se kokken jobbe. Rettene var flotte kreasjoner, men smaken manglet det lille ekstra. Bra de hadde god sake.
I Kyoto bodde vi på Khaosan Kyoto guest house (http://www.khaosan-tokyo.com/en/kyoto/). Dette var et billig og bra alternativ. Dessuten var beliggenheten veldig sentral. Her møtte vi samtidig turens første nordmann, kjente han igjen på Marius genseren. Vi har også møtt et lite stykke Norge gjennom laks og Trine Reins nittitallshit (og eneste hit?) ”Just missed the train” inne på Family Mart, da vi handlet våre faste frokostnudler. Neste stopp er en minitur til Nara, på vei til Osaka.
Kjerleik frå Ola & Chris
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar