Bumthang

Transportetappene i Bhutan blir fort heldagsprosjekter, når man tar i betraktning de dårlige veiene. Dette kan bli litt minislitsomt når man slenges veggimellom i baksetet i sju lange timer, men likevel har dette merkelig nok også sin sjarm. Vi liker tanken på at Bhutan, som er på størrelse med Sveits, har like lite veier som en middels stor bydel i Oslo. Utsikten fortsetter også å imponere stort. Veiene går gjennom tjukke skoger som minner mye om Norge, til alt det grønne plutselig brytes av skoger med rododendronbusker. Markjordbærene er også i full blomst, noe som får enhver norsk turist til å føle de nostalgiske dragningene tilbake til hjemlandet. Vi passerte samtidig det høyeste punktet på reisen så langt – Yotongla pass – som ligger på 3425 moh.

Vår

Vår destinasjon var Bumthang valley, og jo lenger mot øst vi beveget oss, jo lenger mot det uberørte Bhutan nærmet vi oss. Mesteparten av innbyggerne bor i vest, derfor er den østlige delen av landet mindre utviklet og mindre befolket. Men uansett hvor man er i Bhutan, er man aldri langt unna et tempel. Man skulle kanskje tro vi hadde fått vår dose med tempelbesøk, men likevel er det noe med disse bygningene som virkelig er magisk. Det er en utrolig stemning, samtidig som de eldgamle konstruksjonene bringer sjel til hele opplevelsen. Her har tiden stått stille i flere hundre år. Munkene sitter samlet og messer, mens gamle mennesker bruker templene som møteplass. Av respekt for ritualene har vi ikke lov til å ta bilder på innsiden av templene, men de mentale bildene er lagret på et sikkert sted i hjernen. I Bumthang besøkte vi Jambay Lhakhang, Kurjey Lhakhang og Tamzhing Lhakhang.

Ofring av butter lamps

Bumthang hadde også merkelig nok en gård som produserte sveitsisk ost. Vi var fysne på ost, og gikk til innkjøp av stort støkke, som viste seg å passe perfekt til bukkhvetepannekakene vi får til frokost. På kjøpet fikk vi også en omvisning rundt i produksjonshallen og der de lagret de ferdige produktene. Maten i Bhutan er ellers ikke det helt store å skryte av, det går mye i poteter, chili og smeltet ost. Det er godt, men ikke når man spiser det samme hver dag. Derfor er det bra at de indiske influensene er store, slik at mange hoteller serverer nydelig indisk mat.

Ostostost!

Typisk Bhutansk måltid

Hovedgrunnen til at vi dro til Bumthang, var for å ta del i en Buddhistisk festival som skulle foregå i Ura valley, noen timer unna. De religiøse festivalene i Bhutan er store begivenheter, noe som er naturlig i et land hvor tro har en stor innvirkning på dagliglivet. Høydepunktet på denne festivalen var utvilsomt maskedansen. Fargene, musikken og stemningen var definitivt noe annet enn tidligere festivaler vi har deltatt på. Det hele fremstod noe kaotisk, men likevel med en bestemt dramaturgi, og formålet er å hedre Guru Rinpoche som introduserte Buddhisme til Bhutan.

Maskedans

Ura

Festivaldeltagere

Til minne om de døde

På veien tilbake til Bumthang, passerte vi også Mebar Tsho (Lake of Burning Fire). Dette er riktignok ikke en innsjø, ei heller i fyr og flamme. Men det er en elv som har gravd seg vei gjennom dramatiske steinformasjoner. Det var et vakkert skue. Samtidig gir elven opphav til en religiøs historie, noe som gjør den hellig. Vår guide fortalte med stor iver om hvordan en person hadde funnet overnaturlige religiøse skatter i elven. Dette ble fortalt med den største tiltro til fortellingen, noe som også har vært typisk for vårt opphold i Bhutan. De religiøse beretningene bringer med seg mange mytiske og overnaturlige hendelser, noe som er en fellesnevner for alle verdens religioner, men i Bhutan tolkes disse beretningene som sannheter. De nåværende Buddhistiske lederne i landet, er også omspunnet av gudelignende karakteristikker, som kaster et mystisk slør over Bhutans religion. Igjen får man følelsen av tiden har stått stille i dette landet.

Mebar Tsho

Tilbake på hotellet vårt i Bumthang var vi så heldige å få prøve oss på Bhutans nasjonalsport. Utstyrt med bambusbuer og piler, gjorde vi vårt beste for å utkonkurrere vår guide, Kinley. Det viste seg at pil og bue er vanskelig. Etter en time med prøving og feiling, nærmet vi oss blinken, men aldri nærme nok til å utgjøre noen reell trussel for vår rutinerte konkurrent. Vi tapte så det sang.

Chris i dyp konsentrasjon

Kinley viser hvor skapet skal stå

Etter noen fine dager i Bumthang, reiser vi tilbake vestover, denne gangen mot Punakha.

Love, Ola & Chris.